Aqua Nor 2021 | Oppdrett er fremtiden | 05. Vil lusa til livs
871
page-template-default,page,page-id-871,ajax_updown_fade,page_not_loaded,,qode-title-hidden,qode-theme-ver-14.4,qode-theme-bridge,wpb-js-composer js-comp-ver-5.4.7,vc_responsive

Vil lusa til livs

Ved Institutt for biologiske fag ved NTNU i Ålesund forsker førsteamanuensene Grete Hansen Aas og Anne Stene på laksevelferd og oppdrett. Målet er å finne bærekraftige måter å utnytte havets ressurser på.

Det begynte med at vi som regional høyskole jobbet tett med næringslivet i området, og lakseoppdrett er en viktig næring i regionen. Med en forskningskonsesjon for økologisk lakseoppdrett ble det etter hvert fokus på fiskene i oppdrettsmerder, forteller Stene.

– I dag er vi en del av NTNU og har fokus på miljø, dyrevelferd, helse og smittespredning, fortsetter hun.

– Det å ha vår egen konsesjon gir både oss ansatte og studentene gode betingelser for relevant forskning og undervisning.

 

Egen laksekonsesjon

FoU-konsesjonen gir universitetet tillatelse til å ha en maksimal biomasse på 780 tonn laksefisk i sjøen, og drives i samarbeid med industripartneren Prophylaxia. Dette er en privat bedrift som forsker på bruk av naturlige stoffer som et behandlingsalternativ mot lakselus som er kanskje den mest presserende utfordringen lakseoppdrettsnæringen står overfor i dag.

– Mye av forskningen vår er på sykdomsfremkallende organismer, der lakselus og ulike virus er blant de viktigste. Når man samler så mange verter på ett sted som i et intensivt oppdrett, kan det by på problemer, sier hun.

– I dag brukes lakselus som indikator for mulig økning i produksjonsvolum, så det å få kontroll med lusa er avgjørende for å kunne utnytte havressursene enda bedre, slår hun fast.

Lakselus, eller Lepeophtheirus salmonis som er det vitenskapelige navnet, er en art som lever parasittisk på laksefisk i sjøvann, der den livnærer seg på slimet, huden og blodet til fisken. Den har alltid vært en del av norsk fauna, forteller Anne Stene, og er beskrevet av laksefiskere i norske elver langt tilbake i historien.

 

Beskytter vill smolt

– Lakselus liker seg ikke i ferskvann, og infiserer derfor bare laks som lever i havet. Med oppdrett av laks i sjø øker antall verter for lusa betydelig, og det gir lusa gode vilkår for selv å øke i antall sier Stene.

– Oppdrettslaksen tåler godt å ha litt lus på seg. Likevel er det satt en grense på 0,5 voksen hunnlus i gjennomsnitt pr. fisk i anlegget. Dette er en belastning fisken lever godt med. Utfordringen er hyppige avlusninger for å opprettholde dette lave nivået. Det er dette som representerer et helse- og velferdsproblem for fisken som behandles. Grensen er satt så lavt for å beskytte utvandrende smolt av vill laksefisk, som må passere oppdrettsanlegg med høyt smittepress før de kommer ut i havet.

Tidligere var det ikke uvanlig å behandle fisken kjemisk eller medikamentelt, men lakselusa tilpasset seg raskt og har i dag utviklet resistens mot de aller fleste kjemiske midlene som var i bruk. I dag forskes det mye på alternative metoder. Ulike mekaniske metoder er i økende grad i bruk i form av skyting av lus med laserstråler, børsting og spyling med ferskt eller varmt vann.

Rensefisk, som for eksempel berggylt og rognkjeks, blir brukt som en alternativ biologisk metode i kampen mot det lille krepsdyret. Dette står i fokus i Aas’ sin forskning.

 

Vanskelig å dokumentere

– Dessverre er det vanskelig å dokumentere at rensefisk har tilstrekkelig god effekt i kampen mot lusa, og det kreves stor kunnskap og kompetanse for å opprettholde god velferd for disse fiskene, sier Aas.

– Det blir registrert en uforklarlig dødelighet blant rensefisken – og vi må huske at også det dreier seg om husdyr i fangenskap, poengterer hun.

– Vi dretter nå opp ca. to millioner berggylt og 40 millioner rognkjeks som brukes i anleggene, i tillegg til 20 mill villfanget leppefisk. Vi har et ansvar for å ivareta disse dyrene. Det er store velferds- utfordringer her, poengterer hun.

– I vår forskning har vi sett nærmere på stresshormoner i fisken i forbindelse med ulike driftsoperasjoner den er utsatt for. Vi fant sammenhenger mellom økt kortisolnivå i forbindelse med avlusing og virussykdom. Slike analyser er nyttige, og siden vi analyserer avføringen til fisken, er det enkel prøvetaking som er uten skadevirkning.

– I tillegg arbeider vi med å avdekke forholdet mellom stress og adferd. Her tar vi blant annet i bruk kunstig intelligens for å tolke fiskens adferd, supplerer Aas.

Vi jobber også med mekanismer for smittespredning mellom lokaliteter i sjøen for å identifisere metoder som kan begrense overføring av uønskede organismer. Både avstand, strømforhold og organisering av lokaliteter er viktig. Lus og enkelte virus har lang overlevelsestid i sjøvann og kan dermed spres over store avstander. Norskekysten er ikke lang nok til å spre anleggene slik at man kan unngå smitte mellom den, sier Stene.

 

Kontroll med sykdomsspredning

En måte å forholde seg til dette på, er å dele produksjonen langs kysten i soner/områder med «branngater» mellom. Områder som er fri for laksefisk under brakklegging og dermed fri for potensielle verter kan bidra til å få bedre kontroll over sykdomsfremkallende organismer, sier Stene.

– Å skjerme merdene med duk eller annen lukking ser også ut til å kunne fungere, sier hun.

Å legge norsk lakseoppdrett på land har de to liten tro på. Til det er arealbehovet for stort, og Norge mister fordelen den lange kystlinjen med reint sjøvann gir, mener de. Likevel kan landbasert og lukket oppdrett ha en funksjon i perioder av produksjonen slik at det kan settes ut større fisk og dermed korte ned produksjonstiden i åpne merder. Trenden går nå i retning av å sette ut større smolt, sier Aas.

 

Er dyrehelse en begrensende faktor for fortsatt vekst i næringen?

– Ja, det tror jeg, sier Grete Hansen Aas. Selv om lakseprisene stiger, øker driftskostnadene grunnet sykdom og sykdomsbehandling.

– Det er vel ikke så mange som tror på noen rask økning akkurat nå. Fokus nå har gått mer på å bruke mer av fisken, få flere individer til å overleve og drive med det man har. Faktisk har vi ikke sett noen stor produksjonsøkning siden 2012.

 

Hva må til for å få bukt med luseproblemet?

– Det må antakelig helt andre tankesett til, sier Anne Stene.

– Lakselusa begrenser veksten i seg selv. Det er et kjempetrykk i næringen for å løse det problemet – dilemmaet er at man driver i åpne merder i sjøen der lusa oppholder seg. Jeg mener at det må endringer til på forvaltningssiden – vekselbruk i mye større skala enn i dag. Vi må jobbe på lag med naturen med naturens egne strategier for sameksistens mellom vert og parasitt. Dette for å redusere smittepresset. Videre kan avlsarbeid være en vei å gå – for eksempel ved å øke tykkelsen på slimlaget til fisken. Vaksine kan også være et alternativ i framtida.

 

Til slutt: Kan jeg spise norsk oppdrettslaks med god samvittighet?

Forskerne nikker.

– Det mange ikke tenker på, er at oppdrettslaks kanskje har et bedre liv enn villaks i naturen. Den får mat hver dag og er i liten grad utsatt for konkurranse og predatorer. I naturen er det bare 0,4 prosent av lakseeggene som vokser opp, så livet til en villaks er heller ikke problemfritt, men vi må hele tiden ha søkelys på dyrevelferd hos produksjonsdyr – også fisk, sier Grete Hansen Aas.

– Oppdrettslaks er sunn mat. Laksen et vekselvarmt dyr som bruker mye mindre energi på kroppsvarme, bein og bindevev. Fiskeprotein er noe av det sunneste og mest bærekraftige proteinet vi har, legger Aas til.

– Laks kan alle spise med god samvittighet!

Førsteamanuensis Grete Hansen Aas ved merdekanten. Foto: NTNU
Laks kan alle spise med god samvittighet!