Aqua Nor 2021 | Oppdrett er fremtiden | 13. Fôr- – Må minske fotavtrykket
1685
page-template-default,page,page-id-1685,ajax_updown_fade,page_not_loaded,,qode-title-hidden,qode-theme-ver-14.4,qode-theme-bridge,wpb-js-composer js-comp-ver-5.4.7,vc_responsive
Foto: Skretting/Heine Schjølberg

Fôr:

– Må minske fotavtrykket

Hos verdens ledende produsent av fiskefôr står forskning og innovasjon høyt på agendaen. Årlig bruker Skretting 150 millioner kroner på forskningsaktiviteter over hele verden, forteller bærekraftansvarlig og samfunnskontakt Leif Kjetil Skjæveland.

Vi har lært utrolig mye med laks som vi nå drar nytte av når det gjelder andre arter, sier Skjæveland.

– Reker er i sterk vekst i Asia og Sør-Amerika, og vi forsker på en rekke andre arter – for eksempel tilapia og tunfisk. Laks har på mange måter vært motoren i utviklingen, men laks er et modent marked, sier han.

Likevel er det mye ugjort også på laksefôr, både når det gjelder fôreffektivitet og når det gjelder nye proteinkilder og metoder som kan bidra til å redusere oppdrettsnæringens CO2-avtrykk, sier Skjæveland. Som et eksempel på bransjeendringer, viser han til ønsket om å la fisken vokse seg større på land før den settes ut i merdene.

– Større smolt i merdene kan redusere sykdomstrykk ved at tiden i sjøen blir kortere. Mange av de nye settefiskanleggene som bygges i Norge nå er såkalte RAS-anlegg (resirkulasjonsanlegg) der vannet gjenbrukes. De lukkede anleggene er sårbare for vannforurensning, og vi forsker på og utvikler pellets som er tilpasset denne produksjonsmetoden, sier Skjæveland.

 

Viktigst av alt er det å finne andre råvarer enn villfisk til fôrproduksjonen.

– Hvis vi hadde fortsatt å bruke like mye villfisk i fôret som vi gjorde for 20–30 år siden, ville vi rett og slett ha sluppet opp for råvarer, sier Skjæveland. Derfor har det hatt høy prioritet for Skretting å finne alternativer. Det første svaret kom med soya som er verdens mest brukte ingrediens i dyrefôr.

– Laks kan ikke spise soyabønner, men proteinet i soya er likefullt velegnet. Vi fant tidlig en metode for å fremstille et proteinkonsentrat som fungerer svært godt, både helse- og ernæringsmessig, sier Skjæveland.

Fortsatt er marine råvarer en viktig komponent i fôret, men ikke like dominerende som for to tiår siden. Rundt 20 prosent av råvarene er marine, enten i form av avskjær eller arter som ikke brukes til menneskeføde. Men om det skulle bli problemer med tilgang på marine råstoffer, kan Skjæveland fortelle at de også har gjennomført vellykkede forsøk med 100 prosent vegetabilske råvarer.

– Fisken var lik fisk som hadde blitt fôret med tradisjonelt fôr, og det var vanskelig å smake forskjell på laksen som hadde fått vegetabilsk fôr. Det betyr at vi har funnet en løsning som kan tas i bruk om det blir nødvendig, sier Skjæveland.

 

Ett av problemene med vegetabilsk basert fôr er å få tilstrekkelig tilførsel av omega 3, en fettsyre som verken laks eller mennesker kan produsere på egen hånd. Den produseres av en liten marin mikroalge og konsentreres oppover i næringskjeden. Disse kan dyrkes på land og presses for omega 3, som deretter kan tilsettes i fôret.

– Denne løsningen har vi samarbeidet med kunder om. Mange må være med på uttesting og bruk siden nye råvarer alltid utgjør et fordyrende ledd, sier Skjæveland.

 

Men hva med soya? Er ikke det en miljø-versting?

– Soya dyrket på en god måte, er en ypperlig plante. Det er ikke noe poeng i å boikotte soya, men vi er opptatt av å benytte den riktige soyaen i vår produksjon. Vi bruker kun sertifisert non-GMO soya, og det er den snille soyaen, sier Skjæveland. Det vi har sagt, er at Skretting ikke skal være med å bidra til økt etterspørsel etter brasiliansk soya, men ha vårt 2018-forbruk som tak. Dessuten er alle våre brasilianske leverandører nå 100 prosent avskogingsfrie i sine verdikjeder. Det inkluderer den soyaen som ikke er sertifisert og som selges til andre enn norske lakseprodusenter, sier han.

Men dette gjør det nødvendig å se seg om etter andre råvarer. Flere mennesker betyr økt matproduksjon, og med tak på forbruket av soya må det andre alternativer til.

– Europeisk soya, guarmel, insektmel – dette er råvarer vi har begynt å ta i bruk, men som trenger ytterligere oppskalering og industrialisering for å komme opp i volumer som virkelig monner, sier Skjæveland.

– Raudåte er også en mulighet. Det er et lite krepsdyr som det finnes utrolige mengder av i våre farvann, faktisk mer biomasse enn all villfisk og sjøpattedyr til sammen. Problemet er at det er risikabelt å høste så langt ned i næringskjeden, så det er strenge fangstkvoter, sier han.

 

Et annet alternativ er CO2-spisende bakterier, som er proppfulle av protein. Hvetegluten og erteproteinkonsentrat er andre proteiner som er billige og tilgjengelige.

– Det handler om å finne råvarer som kan fremstilles industrielt med jevn kvalitet. Det er lange løp, men vi jobber på et bredt spekter. Det handler ikke om å bytte ut råvarer, men å legge nye på toppen av de vi har. Og marine råvarer kommer fremdeles til å være viktige – det er veldig gode råvarer, sier Skjæveland.

 

Leif Kjetil Skjæveland. Foto: Skretting
Det handler ikke om å bytte ut råvarer, men å legge nye på toppen av de vi har.